Kjøttfult regn.

Utdrag fra NaNoWriMo, som er litt klisjérik, men litt kul og. Det forresten går til helvete. Jeg har faen ikke tid til å skrive 1666 ord om dagen hva faen tenkte jeg på?

På en plass, like utenfor en stor byråkratisk maskin regner det blod og menneskerester. Hundrevis av mennesker sprer seg, som om de hadde kollektiv intelligens idet noe smeller høylytt over dem. De har stirret mot det samme punktet i 20 minutter, følt den samme spenningen og hørt de samme linjevekslingene.
–Hei..? står det noen på kanten der oppe?
–Ja, han har stått der i snart 15 minutter. De tror han kommer til å hoppe.
På kanten av en skyskraper står det en mann med sløret blikk. Han ser ut i luften foran seg. Ned på folkemengden under, og så på seg selv innenfra.

Jeg heter Oliver. Jeg er 19 år, og har aldri følt glede. Jeg har levd i 6.882 dager og har aldri følt sorg. Jeg har levd i 165.168 timer og ikke i noen av disse har jeg vært forelsket. For 594,6 millioner sekunder siden ble jeg født. Ikke i ett eneste av disse har jeg kunnet sett på noen og forstått. Jeg har ingen empati. Jeg forstår ikke begrepet medfølelse. Jeg forstår ikke sympati. Jeg er mine foreldre. Sjelløse og hvileløst vandrende i en verden jeg ikke forstår. Mennesker er grunnen til at jorden spinner, ikke omvendt. Alt liv på denne planeten er til fordi det er tilrettelagt. Det er tilrettelagt fordi det skal være liv her. Det finnes ingen mening i å tro på at vi lever på grunn av en rekke kosmiske tilfeldigheter. Det er en grunn. Det er det alltid. 
Følelser skaper mennesker. Forskjellene i følelser skaper individer. Hva er en skapning som mangler dette essensielle grunnlaget? Et misfoster? En feil? Overflødig? Parasitt? De er alle riktige svar.

Mannen, som blir kilt av et vindkast og i et fåtall endeløse sekunder mister balansen hører gisp og roping nedenfor. Han gjenvinner balansen, og folkemengden ser skuffet på hverandre. Som publikumsskaren til en matador vil de se blod. De higer etter det siste dødelige støtet som legger oksen pesende i bakken. De vil se mannen på toppen gi opp håpet og kaste seg hodestups ned mot asfalten uten å se seg tilbake. De vil se kroppen hans knuse som en vannballong. De vil se at plassen males rød av en som tapte kampen.
De kjenner ham ikke. Alt de sier der nede er antagelser. Suggesjon. 
–Kjæresten hans gikk fra ham.
–Han er gal.
De tar alle feil, men vil ikke bli rettet på. Den eneste som kjenner grunnen til at en mann, står hundrevis av meter over bakken og knuger en håndgranat i sin høyre hånd er mannen selv. Han ønsker ikke dele annet enn et makabert fyrverkeri med sine tilskuere.

Mannen lukker øynene, og kjenner vinden rive i hårrøttene. En larm av sirener, ropende mennesker, og hissige vindkast blir overdøvet av en stillhet. Selv om han står oppreist, med bankende hjerte er han allerede død. Om restene av ham ligger spredt utover plassen nedenfor vil ikke utgjøre noen forskjell. Ingen vil stoppe pressen. Ingen vil stoppe trafikken. Alle vil gå til jobbene sine, og hjem til familien og se på reprisen av det de var vitne til på nyhetene samme kveld. De vil føle seg nærmere knyttet til reprisen. Den er mindre personlig og lettere å forholde seg til. Et klikk høres i det mannen går opp på tåballene, og bykser fremover. En granatsplint klirrer mot en vindusrute ti meter nedenfor.
Mannen skriker ikke. Isteden legger han granaten mot solar plexus og omfavner den som et beskyttende skall. Det startet i fosterstilling, og avsluttes på samme måte. Mannen rekker aldri å innse symbolikken, før granaten gir fra seg et klikk. På et nanosekund åpner mannen øynene og rekker å se bakken som nærmer seg nedenfor. Han rekker å se tilskuerne, som ikke lenger er små ansiktsløse fargeklatter mot grå bakgrunn. Han rekker å kjenne noe, han aldri før har gjort. Frykt. 

Kjøttfult regn.

Jeg har 1 en post på KanalW.

http://kanalw.no/vogt-i-fokus/

Siden jeg aldri oppdaterer lenger

Naboenes dømmende øyne var aldri nok til å hindre Eugene fra å gjøre sine daglige plikter. Hver gang han forlot huset, kunne han se de stirre, spekulere og konspirere fra et sted bak persienner og vindusglass. Han kunne forstå deres nysgjerrighet, men valgte som vanlig å sette ignoranse fremfor irritasjon. Eugene lot sin høyre hånd elegant stryke over gjerdestolpene på vei ned mot oppkjørselen. Slik en ville strøket sitt ego om det lot seg gjøre. Det hvitmalte gjerdet var bare en av mange ting han var stolt av. Huset, i den lille forstadsbyen var både moderne og velutstyrt, bilen fungerte som den skulle, og hagen hadde aldri vært så velpleid. Rosebusker, nystusset gress og en spreder som startet hver morgen presis klokken 07.45, eller 2 minutter etter Eugene satt seg i førersetet i sin mørkeblå Toyota Corolla med en kaffekopp, en croissant og morgenavisen balanserende på en svart stresskoffert. På grunn av stanken spiste han aldri i huset, dessuten var lyden av vanndråpene mot frontrute svært hypnotiserende. I noen minutter hver morgen gikk Eugene inn i seg selv og gjorde seg mentalt klar for dagens hindere. En morgenrutine Eugene var svært tilfreds med. 

Eugene fortsatte med taktfaste skritt mot den parkerte bilen i oppkjørselen. Han puttet hånden i sin høyre jakkelomme og fisket umiddelbart frem en håndfull nøkler festet i ett nøkkelknippe. 
–Jeg trenger en stasjonsvogn, tenkte han idet han deaktiverte bilalarmen, åpnet døren og satte seg inn.  
–Innkjøp hadde vært mye enklere med en større bil. Eugene klappet seg på brystlommen og forsikret seg om at handlelisten var vel inntakt og ikke lå igjen blant gårsdagens middagsrester i stuen. Som vanlig var den lang, og med tiden vokste den stadig. Eugene hang alltid opp kvitteringen på kjøleskapsdøren hvis den overgikk gårsdagens regning. På den måten holdt han orden på økonomi og innkjøp, dessuten ga det en viss form for tilfredsstillelse å ha kontroll på den måten. En liten maktrus. 
Eugene vridde om tenningen, løsnet brekket og trillet ned den lille grusveien han så omhyggelig hadde strødd selv et halvt år i forveien. Radioen spilte gamle slagere selv en mindre musikkinteressert forstadsbeboer i midten av tretti-årene kunne nynne til. Nynningen ble til plystring, og plystringen ble til sang, og før han skjønte det selv, satt Eugene og sang, riktignok meget falskt til en eldgammel Madonna-låt. 

I made it through the wilderness,
Somehow I made it through

Eugene tenkte tilbake og husket hvor malplassert han alltid hadde følt seg. 
Han trommet forsiktig på rattet og mintes forvirringen.

Didnt know how lost I was
Until I found you

–Alt falt faktisk på plass da jeg traff deg. Eugene tenkte på huset, når de kjøpte det. Hvordan de ble enige om å leve ut sine håp og drømmer der uten å bry seg om hva andre synes.

I was beat incomplete
 Id been had, I was sad and blue

Ingen kommer noensinne til å forstå. Det gikk opp for Eugene da han skjønte at det var han som var avviket og ikke alle andre.

But you made me feel
 Yeah, you made me feel

Du fikk meg til å skjønne, at det finnes noen for alle, –Eugene følte seg som en stor klisjé. En tynnhåret, med lykksalig bilist av en klisjé.

Shiny and new

…

Like a virgin
Touched for the very first time

–Nok er nok, sa Eugene til radioen. Han byttet kanal. En tørr stemme fylte nå bilen, men Eugene hørte ikke etter. Han var for opptatt med å irritere seg over samfunnets skjønnhetsidealer. 

Klatreettappen

Sukker. 
Smaksløkene kjenner igjen smaken. Hjernen skjønner hva som er i ferd med å skje. Sukkerbiten ruller rundt i munnen og krymper sakte. Hvert eneste sukkerkorn bidrar til den velkjente håpløsheten du venter på å omfavne. Jeg har en bratt skråning i vente. Snart er jeg på stigens øverste trinn, der den eneste veien tilbake til virkeligheten var to kapsler Diazepam jeg slukte en gang i forrige uke for moro skyld. Fordi jeg var nysgjerrig.

Jeg har aldri forstått benzos. Ikke menneskene som ikoniserer det heller. Psykedelia startet som min lille sti, nå er den ikke bare ihjeltråkket. Det har blitt bestemt at det skal lages firefelters motorvei og bygningsarbeiderne jobber allerede på spreng. 150 mikrogram i et ladd gevær. Farvel virkelighet, takk for sist galskap. Jeg trenger en sigarett før forvirringen starter. Om noen minutter er det ikke snakk om. Da vil det ikke la seg gjøre. De andre har allerede vært ute og tatt seg av sine behov, så ingen viser interesse når jeg spør. Jeg hører lyden av fotsåler mot gulvet. Jeg snur meg forvirret før jeg skjønner at det er jeg som er i bevegelse. Trinnene er ikke like rytmiske som vanlig. Knærne føles svake og distansert fra kroppen. Gir gulvet etter? Jeg setter meg på huk og kjenner etter for sikkerhets skyld. Ingen vil vel drukne i parkett. Gulvet er like hardt som alltid, men det oppstår en underlig form for friksjon når jeg stryker fingrene over det. 
–Jeg svetter i håndflaten. Fingrene mine er numne, sier jeg høyt.
–Velkommen etter, jeg svetter som en gal, svarer en stemme. –åpner du døren?

Jeg ser ned på hendene mine. Huden glir rundt og det er vanskelig å avgjøre hvor langt de er fra gulvet under. Døren. Den skulle opp. Og jeg trengte en sigarett før jeg det er for sent. 
–Det er fryktelig langt opp til dørhåndtaket, sier jeg til stemmen.
–Reis deg opp, svarer stemmen. 
Jeg innser at jeg sitter med håndflatene mot gulvet. Hvorfor satt jeg meg døren skulle opp. Jeg reiser meg igjen og ser mot balkongdøren. Hva er det egentlig der ute? Jeg må få opp døren før konsentrasjonsspannet er så kort at du glemmer hva drev jeg med? 
–Du. Stemmen i hjørnet? Hva skulle jeg? 
–Døren. Også maste du om en sigarett i stad så ut å røyke, tenker jeg, svarer stemmen.
–Takk, stemme. 
Jeg skulle også si farvel til noe. Farvel? Forsvinner noen? Hvem skal dra? Døren. Det er grusomt langt til døren, og jeg må krysse dette mørke, ekle partiet med gulv på veien. Jeg prøver å reise meg, men skjønner at jeg allerede står. Jeg ler av refleksjonen av meg selv i en vindusrute. Jeg ser forvirret ut. Jeg ler. Jeg ser forvirret ut. Jeg ler. Så skjønner jeg at det ikke er en refleksjon. Det er noen andre her. Tror jeg. 

Meg eller andre her, hva er forskjellen uansett? Dette med rammer er ikke så viktig. Hvorfor er mennesker så opptatt av hvor ting starter og hvor ting slutter dette snart? Det er ikke som det skal. Noe er ikke riktig sted. Hvor lenge har jeg vært her? Hvor lenge har? Hodet mitt er fullt av syreaktige substanser for å utforske noe man ikke. Når forsvinner vrangforestillingen er i full gang, og jeg føler meg ikke som man normalt gjør når jeg trenger en røyk, og ser mot balkongen. Døren. Døren? Hva faen? Jeg ser mot balkongen og lurer på hvordan låsemekanismen fungerer som den skal. Jeg ser. Jeg. Var det noen bortsett fra jeg her?
Kan jeg vite hvor er jeg, og hva faen er jeg? Overveldende.
–Du stemmen? Si at alt kommer til å gå bra.
–Alt kommer til å gå bra..

Bra. Alt går bra. Alt kommer til å gå bra hvis ikke døren er fortsatt lukket, åpnet du den ikke I stad? Jeg åpner den ikke I stad. Er det varmt her, eller kommer varmen fra? Burde jeg varmes? Er jeg kald? Hvordan var forskjellene der? Mennesker må ha mat, vann, medisiner når jeg er syk. Er jeg syk? Kanskje det er løsningen. Det er noe galt, men jeg finner det ikke. Vet ikke hvor det gjemmer seg. Noe er galt, og det var noe som jeg må gjøres. 
Alt er mot venstre. Jeg føles som et dragsug. Husk å pust. Må huske på det andre, jeg skulle gjøre noe? Jeg har ikke avsluttet noe eller noe. Har jeg husket på mat? Hvor lenge har jeg vært her uten mat? Hvor ofte trenger man? Hva skjer ikke hvis man? 
–Stemme.. Jeg har mistet hvordan ting henger sammen og er redd for at jeg aldri kommer til å finne det igjen. Det hele begynner å bli litt i overkant.
–Ikke kjemp imot, bare la det komme. Lukker du døra?

Døra? Hva faen mener stemmen denne gangen? Hvorfor stiller stemmen så kravstor? Kan ikke innfris, fordi det er så uendelig langt oppe og borte. 
Jeg er virkelig nære bakken. Jeg er ikke så kort at jeg ligger jeg? Man tar lang tid å komme seg dit når man er så kort. Var det ikke en annen jeg her som kan lukke døra sånn at det blir kaldt? Skulle døra åpnes eller lukkes den? Jeg faen. 
Jeg forstår virkelig ikke hva man kan mener noe annet. Det hele er en stor farse. Skjønner ingenting og kommer alltid til å gjøre det. Dette stedet er jeg ikke vært før, og disse menneskene har heller ikke vært. Møtt. Før. Hvor er meningen uansett? Jeg går lei av dette forvirreriet og må vekk. Bort. 
–Stemme.. Hvor er jeg?
–Vi er på Majorstua og du spiste syre for 25 minutter siden.
–Jeg stoler ikke på deg. Du har hodet fullt av syre.
–Det har du også.

Det er sånn det var. 

Å være flere lysår unna.

Jeg føler meg så fremmed for tiden. Som en planet langt borte i en annen galakse. En planet man ikke kan se fra Jorden. En planet som i et teleskop ser ut som et støvkorn på linsen. Her er det tomt. Livløst. Ensomt. Men ikke stille. Jeg kan høre lyden av stadig voksende ringer i det fjerne. Et sted, noen lysår under meg, for noen millioner år siden kastet noen en murstein i et stille tjern. Jeg kan føle noen rette blikket mot himmelen. Mot et ensomt, og ubetydelig himmellegeme skjult bak svart tåke. Selv om blikket, i likhet med mursteinen ble kastet for noen millioner år siden føler jeg det nå. Dette er min nåtid, og selvom jeg vet at den som en gang tittet opp og avset meg en tanke døde for lenge siden titter jeg tilbake. Som en hyllest. Fordi blikk og tanker lever evig. 

Popsenteret. Dra dit. Serriøst.

Spot 1: Per, Pål og Morten Harkeladd.

Voicen kan gjerne være en kjent og kjær fortellerstemme, men det viktigste er at den klassiske fortellerklangen er på plass.

//lystig og eventyraktig fløytemusikk fader inn

VOICE:

Det var en gang tre brødre ved navn Per, Pål og Morten Harkeladd. Det hører forresten med til historien at Per egentlig het Magne, men Pål het faktisk Pål. Uansett, de tre skulle ut på ev.. De var forresten ikke brødre heller, jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men samme det. De skulle til et land laaangt, langt bo... Altså, det var ikke så langt. Nå kan man jo ta fly, og det tar jo bare en åtte timers tid fra Oslo til New York, men på den tiden! På den tiden tok det ukesvis å fly til.. Nei, det gjorde egentlig ikke det, det tok like lang tid, de hadde fly på den tiden også, men det var dyrere, fordi det var færre flyselskaper. Det var også fordømt vanskelig å komme seg til Gardermoen. Ikke at det var noe poeng, for flyplassen lå på Fornebu, og dit gikk det bare flybuss, og det kostet tre tusen kroner og en nyre. Men så må vi huske på at tre tusen kroner den gangen er som ti kroner i dag, det var inflasjon på den tiden, så det var ikke mye penger, men det er jo ikke poenget her heller, nå må du høre etter! Bussen gikk én gang i måneden, så skulle du reise 18. juli, som disse tre gutta skulle, så måtte du dra den første, og ligge kliss naken i en åker ved siden av rullebanen, hvis du valgte å kle av deg da, det var helt opp til hver enkelt. Etter å ha ligget atten dager i åkeren satte gutta seg på flyet, og på den tiden røyka man inne på flyet, og det var ikke noe gulv, og vingene var opp ned, og kapteinen var et gresskar, og…

// Voicen blir avbrutt av et høyt gitarriff

VOICE 2:

Lyst på det ordentlige eventyret på en oversiktlig måte?

PopSenteret! Gir deg sanne eventyr fra pophistorien.

Spot 2: Den syvende far i huset

VOICE A er en normal person. Han kjenner eventyret om den syvende far i huset så godt at han blir vippet av pinnen av twisten.

//lystig og eventyraktig fløytemusikk fader inn

VOICE A:

Hei, hei! Jeg lurer på om det er mulig å få ly for natten her i huset?

VOICE B:

Ly for natten? Javisst.

VOICE  A:

Ja… Ok, så jeg trenger bare snakke med deg? Det er du som er faren i huset her?

VOICE  B:

Ja, det er bare meg. Jeg er den eneste faren i huset.

VOICE  A:

Men han bak deg da? Han som henger i hornet på veggen der?

VOICE  B:

Hvem…? Han der? Det er ikke en mann. Det er en rotte. En død rotte!

VOICE  A:

Har du hengt en død rotte i et horn på veggen din?

VOICE B:

Ja, det har jeg.

// Eventyret blir avbrutt av et høyt gitarriff

VOICE 2:

Liker du eventyr med overraskende avslutninger?

PopSenteret! Gir deg sanne eventyr fra pophistorien.

Noe jeg fant når jeg balanserte.

Har du noensinne følt at hjernens frontallapp stramme så mye at blodårene dekker den resterende hjernemassen ikke så ulikt en surret skinke? At hodet stadig veier flere kilo, og kun sitter fast i nakken ikke så ulikt et dårlig strammet kuleledd? At øynene svir som ved direkte kontakt ved saltvann, men kronisk? At ordene du skriver gir mening, men mister relevans og betydning en gang før de når papiret? At setningene står sterke, men helhetligheten havarerer som et harpunert luftskip?
At det fortsatt er fargerike bilder malt på innsiden av øyelokka, slik at du aldri klarer å konsentrere deg om det tomme svarte intet som rutinemessig hentes frem hver gang søvnens plikter kaller? At du nok en gang appellerer fritt for selvinnsikt til dine svakeste sider og begir deg ut på rastløshetens vinger, ukontrollert, men hemningsløst fri før du sovner som et væromslag en dyp høstmåned? 

Siden jeg ikke orket lagre.

Reklamespot for Kinder-egg til Karusellrenn. Tekstplakat, men passer kanskje bedre som radiospot.

du mamma..? Mamma?! Atte vi var på bondegården i dag i barnehagen mamma! Mamma? MAMMA! Åsså hadde de kuer og høner og griser og hester OG TILÅMED EN KU. Tante Torill sa at kua het gravid FOR DEN VAR SKIKKELIG TYKK TENK. ÅSSÅ HADDE DE EN HEST ÅSSÅ SOM LØP RUNDT MED GJERDER MED STRØM I RUNDT OGSÅ SPURTE JEG TANTE TORILL OM JEG KUNNE FÅ LEKE MED HESTEN MEN DET KUNNE JEG IKKE FÅR DET VAR NOEN ANDRES SIN HEST ÅSSÅ VIL JEG HA HEST MAMMA KAN JEG FÅ HEST KAN JEG VÆRSÅSNILL VÆRSÅSNILL VÆRSÅ... takk!

Kinder Surprise

Et kinder-egg holder.

Jeg husker ikke hva dette er, men det lå på ulagret og åpnet:

V1.0

–Hei. Jeg beklager å ringe deg på denne måten, men det var eneste måten å få presset inn intervjuet ditt.

–Null problem.

–Så, beskriv deg selv med 3 ord.

–Impulsiv, kreativ, hardtarbeidende og skal vi se.. Punktlig.

–Hvorfor skal vi ansette akkurat deg?

–Fordi jeg svarer til alle kvalifikasjoner, og kan begynne med en gang.

–Fullt navn og alder:

–Ali..

–Vent. Are, sa du?

–Nei.. Ali– jeg–

–Oook.. eeeeh. Jeg har litt.. dårlig dekning jeg– (skraaap) kjører inn i (skraaaap) tunnel.. du hør(skraap) –ra oss.. not.

V2.0

–Hei. Jeg beklager å ringe deg på denne måten, men det var eneste måten å få presset inn intervjuet ditt.

–Null problem.

–Så, beskriv deg selv med 3 ord.

–Impulsiv, kreativ, hardtarbeidende og skal vi se.. Punktlig.

–Hvorfor skal vi ansette akkurat deg?

–Fordi jeg svarer til alle kvalifikasjoner, og kan begynne med en gang.

–Fullt navn og alder:

–Ali..

–Vent. Are, sa du?

–Nei.. Ali– jeg–

–Oook, kan jeg ringe deg opp igjen om en stund?

–Ca når da, jeg skal videre til et annet inter–

–Om en 40-50 års tid kanskje HADEJA!

En produktiv dag.

På mange måter. Det føles merkelig å kutte ned en ukes research til en setning. Nesten kontra-produktivt. Jeg har også tegnet dette:Tittel: "Se meg inn i øya og fortell meg hva som finnes bak vannviddets kløft og bortenfor bak slørene."

Situasjonen i Kongo.

I det ovale rommet, i toppen av det høyeste tårnet, i den nattsvarte borgen sitter 9 herrer i dress rundt et bord av blankpolert eik. Den bittersøte eimen av dyre cubanske sigarer vitner til herrenes velstand. Deres bekledning er plettfri, men deres manerer, det stikk motsatte. De ler høylytt. Peker. Skåler. Gurgler og fråtser i dråper til over tusenlappen. Språket de snakker har mange konsonanter, og en aggressiv undertone. De krangler. De spøker. De venter. De venter på den eldste og hans plan. Stolen, ikke så ulik en gravstøtte utbryter et gjallende knirk idet den roterer om sin egen akse. Herrenes bankett slutter brått og det eneste de nå kan høre er de sultende folkemassene ved ytterporten. De banker, klorer og skraper i desperasjon. Men de 9 lar seg ikke ense for deres fokus er et annet sted. I spenning venter de på mannen i stolen og det han har å si. Utsagnet som skal øke deres velstand i kvalmende kvantiteter. Svetteperlene treffer bordplaten i små drypp, og herren i stolen knytter hendene og ser mot himmelen. Han slår ut med armene, og brøler så høyt han makter.
”3000 milliarder kroner! Det skal kongeriket Belgia, unnskyld kongeriket Norge betale!”
Herren kjenner latteren komme fra sitt mørkeste indre. Han bryter ut i dype basstoner, nå akkompagnert av sine 9 undersåtter. Et lyn flerrer over himmelen.