Utdrag fra NaNoWriMo, som er litt klisjérik, men litt kul og. Det forresten går til helvete. Jeg har faen ikke tid til å skrive 1666 ord om dagen hva faen tenkte jeg på?
På en plass, like utenfor en stor byråkratisk maskin regner det blod og menneskerester. Hundrevis av mennesker sprer seg, som om de hadde kollektiv intelligens idet noe smeller høylytt over dem. De har stirret mot det samme punktet i 20 minutter, følt den samme spenningen og hørt de samme linjevekslingene.
–Hei..? står det noen på kanten der oppe?
–Ja, han har stått der i snart 15 minutter. De tror han kommer til å hoppe.
På kanten av en skyskraper står det en mann med sløret blikk. Han ser ut i luften foran seg. Ned på folkemengden under, og så på seg selv innenfra.
Jeg heter Oliver. Jeg er 19 år, og har aldri følt glede. Jeg har levd i 6.882 dager og har aldri følt sorg. Jeg har levd i 165.168 timer og ikke i noen av disse har jeg vært forelsket. For 594,6 millioner sekunder siden ble jeg født. Ikke i ett eneste av disse har jeg kunnet sett på noen og forstått. Jeg har ingen empati. Jeg forstår ikke begrepet medfølelse. Jeg forstår ikke sympati. Jeg er mine foreldre. Sjelløse og hvileløst vandrende i en verden jeg ikke forstår. Mennesker er grunnen til at jorden spinner, ikke omvendt. Alt liv på denne planeten er til fordi det er tilrettelagt. Det er tilrettelagt fordi det skal være liv her. Det finnes ingen mening i å tro på at vi lever på grunn av en rekke kosmiske tilfeldigheter. Det er en grunn. Det er det alltid.
Følelser skaper mennesker. Forskjellene i følelser skaper individer. Hva er en skapning som mangler dette essensielle grunnlaget? Et misfoster? En feil? Overflødig? Parasitt? De er alle riktige svar.
Mannen, som blir kilt av et vindkast og i et fåtall endeløse sekunder mister balansen hører gisp og roping nedenfor. Han gjenvinner balansen, og folkemengden ser skuffet på hverandre. Som publikumsskaren til en matador vil de se blod. De higer etter det siste dødelige støtet som legger oksen pesende i bakken. De vil se mannen på toppen gi opp håpet og kaste seg hodestups ned mot asfalten uten å se seg tilbake. De vil se kroppen hans knuse som en vannballong. De vil se at plassen males rød av en som tapte kampen.
De kjenner ham ikke. Alt de sier der nede er antagelser. Suggesjon.
–Kjæresten hans gikk fra ham.
–Han er gal.
De tar alle feil, men vil ikke bli rettet på. Den eneste som kjenner grunnen til at en mann, står hundrevis av meter over bakken og knuger en håndgranat i sin høyre hånd er mannen selv. Han ønsker ikke dele annet enn et makabert fyrverkeri med sine tilskuere.
Mannen lukker øynene, og kjenner vinden rive i hårrøttene. En larm av sirener, ropende mennesker, og hissige vindkast blir overdøvet av en stillhet. Selv om han står oppreist, med bankende hjerte er han allerede død. Om restene av ham ligger spredt utover plassen nedenfor vil ikke utgjøre noen forskjell. Ingen vil stoppe pressen. Ingen vil stoppe trafikken. Alle vil gå til jobbene sine, og hjem til familien og se på reprisen av det de var vitne til på nyhetene samme kveld. De vil føle seg nærmere knyttet til reprisen. Den er mindre personlig og lettere å forholde seg til. Et klikk høres i det mannen går opp på tåballene, og bykser fremover. En granatsplint klirrer mot en vindusrute ti meter nedenfor.
Mannen skriker ikke. Isteden legger han granaten mot solar plexus og omfavner den som et beskyttende skall. Det startet i fosterstilling, og avsluttes på samme måte. Mannen rekker aldri å innse symbolikken, før granaten gir fra seg et klikk. På et nanosekund åpner mannen øynene og rekker å se bakken som nærmer seg nedenfor. Han rekker å se tilskuerne, som ikke lenger er små ansiktsløse fargeklatter mot grå bakgrunn. Han rekker å kjenne noe, han aldri før har gjort. Frykt.
Kjøttfult regn.
0 Kommentarer:
Post a Comment